det ødela meg

Jeg har lengre grublet på å skrive dette innlegget, men aldri hat guts nok i ræva til å ordlegge alt. Om denne tiden er riktig for meg til å blotlegge meg selv på vet jeg ikke, men samtidig så tror jeg også at tiden aldri vil være helt inne for det heller. Idag er hvertfall dagen, hvor jeg skal fortelle hvor mye spiseforstyrrelsen ødela meg og mitt liv. 

Når sant skal sies så var jeg ikke en av de tynneste, eller sikkert sykeste. Jeg gråt ikke over et glass vann, og jeg ble ikke sondet. Men dette betyr heller ikke at jeg ikke var alvorlig syk, for det var jeg. 

Jeg fikk min spiseforstyrrelse som en diagnose etter jeg hadde vært deprimert i et års tid, depresjonen hadde da utviklet seg stort fra å være mild, til å bli ganske alvorlig. I starten kunne jeg fint leve med den, mens etter et års tid ble det å stå opp av sengen et ganske stort problem for meg. Det kunne gå flere dager før jeg kom meg opp, og jeg slet virkelig med å ha kontakt i det sosiale livet.Det at jeg ble så mye sengeliggende og alene gikk utover maten. Når jeg var så mye deprimert fant jeg også flere og flere feil ved meg selv jeg fant ut at jeg kunne fikse på hvis jeg bare spiste litt mindre. Kostholdet mitt har heller aldri vært veldig sunt, så jeg erstattet det meste av mat med godteri. Vekten min raste fort våren 2014, og veninnene mine ble bekymret, for de kunne jo se at noe ikke var som det skulle. Jeg viste meg sjeldnere på skolen, og de synes det var litt rart at jeg stadig kom inn døra tynnere og tynnere. I løpet av halvåret hadde jeg mistet over 10 kg, det er jo ikke rart dem ble bekymret. Om jeg fikk kommentarer på at jeg var blitt tynnere klarte jeg alltid å snakke meg utav det, jeg snakket meg utav alt jeg synes var ubehagelig.

Dagene mine nå bestod av kaloritelling, kroppssjekking og veiing. I starten skremte det meg når jeg våknet om morningen og kroppen min ristet av underernæring, men jeg ble vandt til det, og det ble rusen min. Når kroppen min sviktet visste jeg at vekten gikk nedover, og det var det eneste jeg ville – at vekten skulle bli lavere. Selvhatet mitt var så forferdelig stort, jeg gikk alltid timeslange turer etter alle måltider, og avføringspiller ble min sjelevenn. Vekta stod jeg på minst tjue ganger daglig, jeg var så syk. 

Når vekten var på sitt laveste kjente jeg på min sterkeste angst. Jeg takket nei til familieselskaper, bursdagsfeiringer og jentekvelder – jeg takket egentlig nei til de fleste av vennene mine, for all frykt rundt mat var så stort. Jeg vil angstanfall i butikken fordi jeg ikke ville at andre skulle se meg ta i mat, for hva ville de tenke? Og når jeg handlet, fikk jeg alltid alle andre til å bære handleposen fordi jeg var så flau over å bli sett med mat, jeg skammet meg. Ble jeg tvunget til å spise, sultet jeg meg i flere dager etterpå, det var en evig vond sirkel. Sommeren tjuefjorten var jeg ikke i sentrum en eneste gang, jeg var ikke på stranda, jeg rørte ikke engang havet, jeg hadde ikke noe liv. Livet mitt bestod av sykehusbesøk to ganger i uken hvor alt jeg gjorde var å veie meg, og snakke om hvor mye jeg sultet meg. Og når behandlerene var fornøyde med vekten min, passet jeg alltid på å gå ned litt til, så de ville bli sinte, fordi det var da jeg ble fornøyd. Jeg ble fornøyd når alle var bekymret. Når alle sa jeg var så skjør og tynn, da ble jeg glad, jeg elsket å høre det – for da visste jeg at jeg klarte det jeg ønsket, plutselig følte jeg meg vellykket. Det er så galskap. Anoreksien tok ifra meg hele livet mitt, det ødela meg. Det dreper meg forsatt at jeg ikke var med på familietreffet, og alle bursdagene jeg har sagt nei til. Jeg har skjøvet alle vennene mine fra meg, og jeg har ingen andre enn meg selv å takke. 

På et stadie var det så ille at jeg sluttet å spise bananer, fordi jeg leste et sted på internett at bananer fjernet depresjon, og depresjon var min trygghet, jeg var livredd for å miste den trygge skumle følelsen. Jeg kunne se hvert lille gram på kroppen, jeg har aldri følt meg større enn det jeg følte meg på det sykeste, og enda jeg var så veldig veldig liten. Jeg kan bla igjennom arkivet fra sommeren og høsten og alt jeg ser er et skranglete skjelett, for det var det jeg var. Jeg slet med å gå opp trapper, løpeturer fikk jeg vondt i knærne av, jeg måtte hvile hele tiden. 

Heldigivs klarte jeg å snu det, på egenhånd. Jeg hadde mange støtte apparater rundt meg, men til syvende og sist var det et valg jeg tok alene. Veien ville bli hard, og det visste jeg på forhånd, men jeg visste også at jeg ville klare det. Det er nå jeg skal takke meg selv for at jeg er så himla sta, det kom endelig til god nytte. Den dagen idag er jeg mye friskere, men forsatt alvorlig syk. Anoreksien er ikke lenger like plagsom, jeg har full kontroll over den, og har null problem med å si ja til en bursdag eller et familieselskap, det er det beste jeg vet. Den er der, men i mye mindre grad, jeg er snart frisk, snart. Så er det bare depresjonen og angsten igjen. Målet mitt er å kunne ta buss. Jeg har forsatt mye og jobbe med, men jeg får veldig mye hjelp, og det er jeg så glad for. Uten familie og venner ville jeg ikke klart meg. Hvis ikke jeg hadde hatt de tre månendene på tynset hadde jeg forsatt den dag idag vært veldig mye sykere, jeg har dem å takke. 

Tusen takk til enhver person som har stått ved min side, selvom jeg har vært svak og irritabel. Jeg har kanskje ikke verdsatt dere nok, eller takket dere nok – men nå vil jeg så gjerne få takke dere for at dere holdt ut med meg. Tusen takk til Thea for å stå der ved min side, uansett og nårsomhelst, jeg elsker deg himmelhøyt. Tusen takk til pappa for at han er verdens beste pappa. Nå skal jeg vise dere at det er min tur til å stå øverst på pallen, og ikke bare står jeg øverst, for jeg har gullet å hånden. 

mølen

Heihei! Idag startet dagen tidlig hos meg, jeg var allerede ute av sengen halv åtte i morges. Mamma ble med meg på sykehuset hvor jeg skulle til en nesespesialist for å sjekke nesen. Resultatene var at jeg har fått skeiv nesevegg, men ikke noe som må endres opp i med det første, eller ganske noen sinne, og takk gud for det. Nå må jeg bare knaske paracetter og ta det rolig, så blir jeg snart bra igjen. Når jeg kom hjem var jeg like raskt ute av døren for å dra på mølen med Siri, men det var så dårlig vær og blåste så vanvittig så turen ble kort. Et par bilder fikk jeg allikevell knipset, Tristano er så heldig og fikk ny sele idag, så han måtte jo teste ut den. 

har dere vært på mølen før? 

brukket nese

Heisann! Mandags kveld hadde Thea og jeg tidenes uhell på vei hjem, for jeg klarte nemlig mest sannsynelig å brekke nesa mi. Historien er så morsom, dum og innmari teit, at jeg skal spare den for bloggen – men uhellet har skjedd. Så denne uken har blitt brukt til soving, legebesøk, soving, mer legebesøk også enda litt soving. Imellom dette har jeg klart å presse et par rideøkter siden hesten forsatt trenger mosjon, men mest av alt har jeg sovet og vært hos legen. Imorgen skal jeg til en nesespesialist, så kanskje jeg endelig får rettet opp i et par uklarheter, så satser på litt fremgang haha. Idag er faktisk også første dag jeg har klart å sminke meg, så nå har jeg benyttet sjangsen til å ta et bloggbildet. Ikveld skal jeg på trafikalt grunnkurs, for hey ho Tonje har fått ræva i gir til å få lappen!! 

har dere brukket nesa før? 

lille ponnis

Heisann! Forrige torsdag var Thea med i stallen for å ta et par bilder, og etter mange dagers venting har jeg endelig fått dem. Det var en morsom dag med et vær som dro sin egen vei, det ene sekundet haglet det, mens det andre var det så fint at du kunne gått i bikini, haha. 

 

sommervær

Heisann! For en fantastisk fin mandag jeg våknet til, gradestokken viser 18,6 i skyggen og solen stråler på sitt høyeste. Nå ber jeg til enhver gud i dette univers om at denne varmen ikke forsvinnner, for fytti så innmari deilig. Jeg var litt treig til å komme meg ut av sengen idag, men nå er jeg heldigvis godt igang med dagens planer. Om få strakser skal jeg ut å filme til en musikkvideo som kommer imorgen (hint; synger The A Team), også skal jeg sette meg ned å jobbe litt med blogg og youtube. Dagens arbeid skal forøvring foregå ute i solen, og helst i en bikini haha. 

Nå skal jeg drikke ferdig pepsi max’en min før jeg sminker meg litt mere og drar ut, ha en fin dag alle ♥ Hva skal dere idag? 

jeg må ikke gi opp.

Alt rundt meg er svart, lysene er skrudd av og pc skjermen er så mørk at jeg nesten ikke ser hva jeg skriver. Hvor ironisk er ikke det? jeg som ikke engang tør å gå tur med hunden min alene etter klokken ni fordi jeg er så mørkeredd. Hodet mitt fylles med triste tanker, spesielt om natten, jeg blir så tankefull og så ekstremt sårbar. Som min lille verden bare jeg har tilgang til, ingen forstår og ingen vil forstå. Alt ligger i hånden min, jeg har alle kortene sortert foran meg, men allikevell klarer jeg å snuble, rote til kortene og miste meg selv. Selvom jeg lovet alle rundt meg å ikke snuble, jeg er så uforsiktig, jeg må lære meg å se hvor jeg går. 

En tekst jeg har prøvd å skrive minst tjue ganger, jeg får aldri til å fullføre fordi jeg aldri blir fornøyd. Når sitt kommer til sitt blir jeg sjeldent fornøyd med noe som helst, jeg er en liten perfeksjonist. Jeg får ikke til å godta meg selv, men jeg prøver og jeg kjemper hver eneste dag. Jeg vet jeg har muligheten til å gi opp, allikevell velger jeg å stå i det vanskelige, i håp om at det blir bra til slutt. Jeg lovet meg selv og besteveninnen min at jeg skulle over målstreken, og jeg er så nærme. Hvorfor svikter jeg når jeg kan se målet? Det er jo ikke dette jeg vil, jeg vil ikke tape. Det er som å lære seg å sykle, jeg må lære å leve på nytt. Det er vanskelig i starten, jeg vil falle opptil flere ganger, men jeg vil lære det til slutt. Jeg må bare ikke gi opp. 

Fremtiden skremmer meg, jeg er så opptatt av hva som skal skje. Jeg overtenker for mye og bekymrer meg for noe jeg ikke vet hvordan blir eller ender. Pskylogoen min sa det samme, jeg tenker for mye negativt på ting som skal skje, og jeg aner ikke hvordan jeg skal endre det. Jeg er bare så redd, redd for at noe skal gå galt eller ikke den veien jeg har tenkt meg. Jeg må ha det planlagt, hver minste detalj, jeg må vite hvordan morgendagen blir, og blir den ikke sånn jeg planlegger den, da får jeg panikk. Jeg viker unna, jeg blir sittende alene å overtenke, igjen. Jeg blir sliten av meg selv, hvordan kan andre holde ut med mitt kaotiske hodet, jeg forstår ikke det heller. 

ukes update

Heisann! Huff, nå er det blitt altfor lenge siden igjen, og jeg er faktisk ikke helt sikker på hvorfor. På en side har jeg vært forferdelig opptatt, men på en annen side har jeg ikke gjort en verdens ting. Sett bort ifra at jeg trener mye, har jeg ikke løpt siden mandag – og en gyldig grunn på hvorfor er at jeg har fått forhest igen, og har vært forferdelig støl etter min første ridetime på altfor lenge. Dagene blir nå tilbrakt mye i stallen, og jeg er stort sett med kusinen min Siri ellers også, så ja bloggen blir litt nedprioritert. Imorgen reiser Thea og jeg til Sverige sammen, så kameraet er med. Thea var også med i stallen igår for å ta noen bilder, så jeg får de imorgen og da vil bloggen bli oppdatert også. Ellers har jeg hatt en fin uke, og håper dere også har hatt det passe trivelig ♥

hvordan har deres uke vært? 

russeblåstjerne

Heihei! Istad mens jeg var ute å knipset et par bilder av meg selv fikk jeg øye på noen sykt fine blomster, og jepp de er faktisk i min egen hage. Jeg kunne ikke unngå å løpe bort med en gang og knipse et par bilder, også strømmet det inn tusenvis at ideer jeg kan bruke dem til. Noen ble plukket med meg inn, så de står i en vase på kjøkkenet hihi. 

har du sett slike blomster i år? 

sunday fun day

Heisann! Idag våknet jeg grufullt tidlig helt av meg selv, den ene dagen jeg faktisk lot være å sette ringeklokken på 08.30, hvor typisk er ikke det? Øynene spratt opp som om jeg hadde sovet i minst 24 timer, og jeg kunne hvertfall bare glemme å legge meg igjen. De siste dagene har jeg blitt helt hekta på serien under the dome, så jeg bruker et par-tre timer på å se noen episoder der hver dag, før jeg starter dagen med de andre viktige gjøremålene. Dette er jo også siste dag i helgen, så serien får ta en pause frem til alle planene mine for uken er omme. 

Imorgen skal jeg en tur i stallen, og filme et par videoer, så jeg kan ta med kameraet litt rundt. Nå skal jeg lage meg en kopp kakao før jeg spiser litt mat igjen, for idag er det ikke trening før nærmere halv syv. Vi blogges senere, ha en finfin dag ♥


har tidenes dårligste hårdag og annsiktsdag idag, men hey hva gjør man ikke for bloggen a gitt