Åpne øynene dine, se alt du kan se og alt du ser

Åpne øynene dine, se det du har og de du har, se familien din som elsker deg over alt, og vennene dine som daglig prøver å få kontakt. Se alt rundt deg, solen som stråler, de få fuglene som holder ut i vinterkulden og snøen som gliterer så langt øye rekker. Hør på lydene, den kramme snøen som knitrer når du går, eller bilen som kjører milevis unna, hør skolebarna le og kirkeklokkene ringe. Nå må du våkne, du må se og du må høre. Du må forstå at livet er mer enn inni hodet ditt, at det eksisterer en verden utenfor tankene. Du må se at ikke alt handler om hvordan du ser deg selv i speilet, eller hvor mange kilo ekstra du har på kroppen, livet er så mye mer enn det lille du velger å fokusere det på.

Kan du se hva jeg ser? For jeg ser et nydelig menneske, men mennesket stråler usikkerhet. Hva er det du ser som ikke jeg ser? Hvorfor er du så usikker, men jeg så sikker - når vi er helt like? Jeg har så mange spørsmål jeg vil spørre deg, men først vil jeg be deg åpne øynene dine. Jeg vil vise deg at du er vakker, og at du fortjener livet her på jorden, for alle fortjener det. Jeg vil at du skal forstå at uansett hvor kjip dagen idag er, så vil det komme en ny dag imorgen. En ny dag du har mulighet til å gjøre endring, men livet varer ikke evig, det er viktig at du starter idag. Åpne øynene dine, stopp for et minutt og bare se rundt deg. For så snart du kan se, så kan du se så mye rundt deg du ikke visste var så fint å se. Det er så mye du bør se, men istedet velger du å kun se det ingen andre kan se, det ingen andre tenker på, eller bryr seg om. Istedet velger du å lukke øynene, og stenge ute en hel verden som vil inn til deg. 

 






Åpne øynene dine, nå må du snart se, alt du kan se, og alt du ser. 

 

en tid for alle

Jeg vil så gjerne få takke dere. Alle og enhver som har fulgt bloggen min igjennom dager, år eller tilogmed måneder - for at dere har holdt ut med meg, igjennom tykt og tynt. Det er for dere jeg forsatt står her idag. 

23.August for et år siden tok jeg et bilde av meg selv, jeg skulle på familiefest og tok i den anlednings antrekksbilder til bloggen. En sliten og skjør Tonje stilte seg opp foran kamera stativet, og brukte 10 minutter ekstra på "photoshooten" fordi thighgap'et aldri var stort nok, og fordi jeg så en liten fettvalk hengene her og der. Så dro jeg på familiefest, ikke hadde jeg spist noe den dagen, og det var mer enn nok med en liten kalkunpøslse. Jeg kunne like godt gomle i meg salat istedet for. Dette var meg, en veldig alvorlig spiseforstyrret Tonje, som var godt druknet i anoreksien. 

For et par dager siden tok jeg et nytt bildet av meg selv, iført det samme antrekket. Til middag spiste jeg en god posjon taco før jeg koste meg videre med smågodt og sjokolade. Også husket jeg, at det var for knappe året siden at jeg tok disse bildene også - og jeg satte dem sammen for å se forandringene. 

Det som viste seg sjokkerte meg. Livet vi lever er så skjørt, før vi vet ordet av det er hele livet snudd på hodet. Vi må lære oss å sette pris på det vi har idag, og ikke det vi hadde i forrige uke, eller det vi kanskje har neste uke. Det er idag som teller. Kjenner du noen som sliter? Jeg vil anbefale deg å sende et hjerte, et hei, en liten hilsen, for bare et ord kan redde mange. Et ord reddet meg.



Nå kan jeg se en ektesmilende sunn Tonje, men som forsatt har det ganske vondt. Forskjellen er at jeg er tusen ganger bedre, jeg er tusen ganger gladere og jeg har fått et liv tilbake. Jeg kan våkne en dag og ikke gråte, jeg kan være ute en hel dag og ikke måtte hvile tre dager etterpå. Hvis jeg skal bruke et ord på å sammlignet disse bildene ville jeg sagt "tid", for tid forandrer mye. Det er alltid en tid for alle, og nå er tiden min. 

 

 

 

converse







Samtidig som jeg bestilte Nike skoene, så bestilte jeg også et par med nye converse. Jeg har lenge ønsket meg et par svarte, men så har jeg alltid endt opp med hvite fordi de er mer casual. Nå som jeg starter på skolen følte jeg at disse var nødvendig å være i min hverdag, så jeg tok steget et skritt lenger og kjøpte med meg disse. Nå gleder jeg meg masse til å bruke de, de er jo så fine!! 

Hvilke farge er deres favoritt på converse? 

LA OSS DRA TIL TYSENFRYD

Heisann! Jeg så en konkurranse her på bloggno hvor det var en mulighet for å vinne billetter til Tusenfryd, og jeg kunne rett og slett ikke la være å delta. Nå er det veldig veldig lenge siden jeg har vært der, så det hadde fått være en super mulighet til å oppfriske litt minner derifra. Jeg ønsker også å ta med mine tre besteveninner, som jeg ikke har fått sett på ekstremt lenge. Tenk dere en skikkelig veninne dag med kule attraksjoner og mye latter, aaah elskbart. Mitt nye vlog kamera hadde jo passet perfekt til en slik dag, en kul og sommerlig video i tillegg til fine bilder *drømmer meg bort*. Mimrer litt tilbake til da jeg ble tvunget til å ta supersplash og speedmonster, men etter den var tatt første gang kunne jeg ikke stoppe, så innmari morsomt haha. Nå er det bare å krysse fingerene, gjerne kryss dem for meg dere også, jeg hadde verdsatt dette såå forferdelig ♥︎ 


(bildet lånt ifra google) 

Er dere med i konkurransen? 

bare en dag igjen

Heisann! Nå er det full fest her hjemme, for imorgen er det nemlig endelig tid for UKM festivalen 2015. Thea og jeg kom jo videre i fra fylkesmønstringen, så vi er så spente og gleder oss helt sinnsykt til de 4 dagene vi skal tilbringe i trondheim. Den kommende uken blir nok veldig stressende, men samtidig dødsbra - for når jeg har ankommet Larvik tirsdags kveld, er det bare å hurtigpakke før jeg tar ferga til danmark tidlig tidlig onsdags morgen. Besteforeldrene til min awesome besteveninne, som btw også heter Thea, inviterte meg ned til dem en uke. Det kræsjet desverre med UKM, så jeg blir der kun i to dager og jeg gleder meg sinnsykt mye! Jeg tar båten over med moren til Thea, og broren, også møter Thea og familien oss der nede, iiiiik. 

Nå reiser jeg om korte strakser en tur i stallen, Skippy trenger nemlig litt mosjon idag også. Vi skal endelig hoppe litt igjen, og sprangelskeren skippy gleder seg mer enn noen gang håper jeg haha. Vi snakkes!



det ødela meg

Jeg har lengre grublet på å skrive dette innlegget, men aldri hat guts nok i ræva til å ordlegge alt. Om denne tiden er riktig for meg til å blotlegge meg selv på vet jeg ikke, men samtidig så tror jeg også at tiden aldri vil være helt inne for det heller. Idag er hvertfall dagen, hvor jeg skal fortelle hvor mye spiseforstyrrelsen ødela meg og mitt liv. 

Når sant skal sies så var jeg ikke en av de tynneste, eller sikkert sykeste. Jeg gråt ikke over et glass vann, og jeg ble ikke sondet. Men dette betyr heller ikke at jeg ikke var alvorlig syk, for det var jeg. 

Jeg fikk min spiseforstyrrelse som en diagnose etter jeg hadde vært deprimert i et års tid, depresjonen hadde da utviklet seg stort fra å være mild, til å bli ganske alvorlig. I starten kunne jeg fint leve med den, mens etter et års tid ble det å stå opp av sengen et ganske stort problem for meg. Det kunne gå flere dager før jeg kom meg opp, og jeg slet virkelig med å ha kontakt i det sosiale livet.Det at jeg ble så mye sengeliggende og alene gikk utover maten. Når jeg var så mye deprimert fant jeg også flere og flere feil ved meg selv jeg fant ut at jeg kunne fikse på hvis jeg bare spiste litt mindre. Kostholdet mitt har heller aldri vært veldig sunt, så jeg erstattet det meste av mat med godteri. Vekten min raste fort våren 2014, og veninnene mine ble bekymret, for de kunne jo se at noe ikke var som det skulle. Jeg viste meg sjeldnere på skolen, og de synes det var litt rart at jeg stadig kom inn døra tynnere og tynnere. I løpet av halvåret hadde jeg mistet over 10 kg, det er jo ikke rart dem ble bekymret. Om jeg fikk kommentarer på at jeg var blitt tynnere klarte jeg alltid å snakke meg utav det, jeg snakket meg utav alt jeg synes var ubehagelig.

Dagene mine nå bestod av kaloritelling, kroppssjekking og veiing. I starten skremte det meg når jeg våknet om morningen og kroppen min ristet av underernæring, men jeg ble vandt til det, og det ble rusen min. Når kroppen min sviktet visste jeg at vekten gikk nedover, og det var det eneste jeg ville - at vekten skulle bli lavere. Selvhatet mitt var så forferdelig stort, jeg gikk alltid timeslange turer etter alle måltider, og avføringspiller ble min sjelevenn. Vekta stod jeg på minst tjue ganger daglig, jeg var så syk. 

Når vekten var på sitt laveste kjente jeg på min sterkeste angst. Jeg takket nei til familieselskaper, bursdagsfeiringer og jentekvelder - jeg takket egentlig nei til de fleste av vennene mine, for all frykt rundt mat var så stort. Jeg vil angstanfall i butikken fordi jeg ikke ville at andre skulle se meg ta i mat, for hva ville de tenke? Og når jeg handlet, fikk jeg alltid alle andre til å bære handleposen fordi jeg var så flau over å bli sett med mat, jeg skammet meg. Ble jeg tvunget til å spise, sultet jeg meg i flere dager etterpå, det var en evig vond sirkel. Sommeren tjuefjorten var jeg ikke i sentrum en eneste gang, jeg var ikke på stranda, jeg rørte ikke engang havet, jeg hadde ikke noe liv. Livet mitt bestod av sykehusbesøk to ganger i uken hvor alt jeg gjorde var å veie meg, og snakke om hvor mye jeg sultet meg. Og når behandlerene var fornøyde med vekten min, passet jeg alltid på å gå ned litt til, så de ville bli sinte, fordi det var da jeg ble fornøyd. Jeg ble fornøyd når alle var bekymret. Når alle sa jeg var så skjør og tynn, da ble jeg glad, jeg elsket å høre det - for da visste jeg at jeg klarte det jeg ønsket, plutselig følte jeg meg vellykket. Det er så galskap. Anoreksien tok ifra meg hele livet mitt, det ødela meg. Det dreper meg forsatt at jeg ikke var med på familietreffet, og alle bursdagene jeg har sagt nei til. Jeg har skjøvet alle vennene mine fra meg, og jeg har ingen andre enn meg selv å takke. 

På et stadie var det så ille at jeg sluttet å spise bananer, fordi jeg leste et sted på internett at bananer fjernet depresjon, og depresjon var min trygghet, jeg var livredd for å miste den trygge skumle følelsen. Jeg kunne se hvert lille gram på kroppen, jeg har aldri følt meg større enn det jeg følte meg på det sykeste, og enda jeg var så veldig veldig liten. Jeg kan bla igjennom arkivet fra sommeren og høsten og alt jeg ser er et skranglete skjelett, for det var det jeg var. Jeg slet med å gå opp trapper, løpeturer fikk jeg vondt i knærne av, jeg måtte hvile hele tiden. 

Heldigivs klarte jeg å snu det, på egenhånd. Jeg hadde mange støtte apparater rundt meg, men til syvende og sist var det et valg jeg tok alene. Veien ville bli hard, og det visste jeg på forhånd, men jeg visste også at jeg ville klare det. Det er nå jeg skal takke meg selv for at jeg er så himla sta, det kom endelig til god nytte. Den dagen idag er jeg mye friskere, men forsatt alvorlig syk. Anoreksien er ikke lenger like plagsom, jeg har full kontroll over den, og har null problem med å si ja til en bursdag eller et familieselskap, det er det beste jeg vet. Den er der, men i mye mindre grad, jeg er snart frisk, snart. Så er det bare depresjonen og angsten igjen. Målet mitt er å kunne ta buss. Jeg har forsatt mye og jobbe med, men jeg får veldig mye hjelp, og det er jeg så glad for. Uten familie og venner ville jeg ikke klart meg. Hvis ikke jeg hadde hatt de tre månendene på tynset hadde jeg forsatt den dag idag vært veldig mye sykere, jeg har dem å takke. 

Tusen takk til enhver person som har stått ved min side, selvom jeg har vært svak og irritabel. Jeg har kanskje ikke verdsatt dere nok, eller takket dere nok - men nå vil jeg så gjerne få takke dere for at dere holdt ut med meg. Tusen takk til Thea for å stå der ved min side, uansett og nårsomhelst, jeg elsker deg himmelhøyt. Tusen takk til pappa for at han er verdens beste pappa. Nå skal jeg vise dere at det er min tur til å stå øverst på pallen, og ikke bare står jeg øverst, for jeg har gullet å hånden. 



brukket nese

Heisann! Mandags kveld hadde Thea og jeg tidenes uhell på vei hjem, for jeg klarte nemlig mest sannsynelig å brekke nesa mi. Historien er så morsom, dum og innmari teit, at jeg skal spare den for bloggen - men uhellet har skjedd. Så denne uken har blitt brukt til soving, legebesøk, soving, mer legebesøk også enda litt soving. Imellom dette har jeg klart å presse et par rideøkter siden hesten forsatt trenger mosjon, men mest av alt har jeg sovet og vært hos legen. Imorgen skal jeg til en nesespesialist, så kanskje jeg endelig får rettet opp i et par uklarheter, så satser på litt fremgang haha. Idag er faktisk også første dag jeg har klart å sminke meg, så nå har jeg benyttet sjangsen til å ta et bloggbildet. Ikveld skal jeg på trafikalt grunnkurs, for hey ho Tonje har fått ræva i gir til å få lappen!! 



har dere brukket nesa før? 

lille ponnis

Heisann! Forrige torsdag var Thea med i stallen for å ta et par bilder, og etter mange dagers venting har jeg endelig fått dem. Det var en morsom dag med et vær som dro sin egen vei, det ene sekundet haglet det, mens det andre var det så fint at du kunne gått i bikini, haha. 










 

dagens antrekk









genser // hm     bukse // dr.denim    sko//toms

jeg må ikke gi opp.

Alt rundt meg er svart, lysene er skrudd av og pc skjermen er så mørk at jeg nesten ikke ser hva jeg skriver. Hvor ironisk er ikke det? jeg som ikke engang tør å gå tur med hunden min alene etter klokken ni fordi jeg er så mørkeredd. Hodet mitt fylles med triste tanker, spesielt om natten, jeg blir så tankefull og så ekstremt sårbar. Som min lille verden bare jeg har tilgang til, ingen forstår og ingen vil forstå. Alt ligger i hånden min, jeg har alle kortene sortert foran meg, men allikevell klarer jeg å snuble, rote til kortene og miste meg selv. Selvom jeg lovet alle rundt meg å ikke snuble, jeg er så uforsiktig, jeg må lære meg å se hvor jeg går. 

En tekst jeg har prøvd å skrive minst tjue ganger, jeg får aldri til å fullføre fordi jeg aldri blir fornøyd. Når sitt kommer til sitt blir jeg sjeldent fornøyd med noe som helst, jeg er en liten perfeksjonist. Jeg får ikke til å godta meg selv, men jeg prøver og jeg kjemper hver eneste dag. Jeg vet jeg har muligheten til å gi opp, allikevell velger jeg å stå i det vanskelige, i håp om at det blir bra til slutt. Jeg lovet meg selv og besteveninnen min at jeg skulle over målstreken, og jeg er så nærme. Hvorfor svikter jeg når jeg kan se målet? Det er jo ikke dette jeg vil, jeg vil ikke tape. Det er som å lære seg å sykle, jeg må lære å leve på nytt. Det er vanskelig i starten, jeg vil falle opptil flere ganger, men jeg vil lære det til slutt. Jeg må bare ikke gi opp. 

Fremtiden skremmer meg, jeg er så opptatt av hva som skal skje. Jeg overtenker for mye og bekymrer meg for noe jeg ikke vet hvordan blir eller ender. Pskylogoen min sa det samme, jeg tenker for mye negativt på ting som skal skje, og jeg aner ikke hvordan jeg skal endre det. Jeg er bare så redd, redd for at noe skal gå galt eller ikke den veien jeg har tenkt meg. Jeg må ha det planlagt, hver minste detalj, jeg må vite hvordan morgendagen blir, og blir den ikke sånn jeg planlegger den, da får jeg panikk. Jeg viker unna, jeg blir sittende alene å overtenke, igjen. Jeg blir sliten av meg selv, hvordan kan andre holde ut med mitt kaotiske hodet, jeg forstår ikke det heller. 





Les mer i arkivet » Januar 2016 » Desember 2015 » Oktober 2015
hits