det ødela meg

Jeg har lengre grublet på å skrive dette innlegget, men aldri hat guts nok i ræva til å ordlegge alt. Om denne tiden er riktig for meg til å blotlegge meg selv på vet jeg ikke, men samtidig så tror jeg også at tiden aldri vil være helt inne for det heller. Idag er hvertfall dagen, hvor jeg skal fortelle hvor mye spiseforstyrrelsen ødela meg og mitt liv. 

Når sant skal sies så var jeg ikke en av de tynneste, eller sikkert sykeste. Jeg gråt ikke over et glass vann, og jeg ble ikke sondet. Men dette betyr heller ikke at jeg ikke var alvorlig syk, for det var jeg. 

Jeg fikk min spiseforstyrrelse som en diagnose etter jeg hadde vært deprimert i et års tid, depresjonen hadde da utviklet seg stort fra å være mild, til å bli ganske alvorlig. I starten kunne jeg fint leve med den, mens etter et års tid ble det å stå opp av sengen et ganske stort problem for meg. Det kunne gå flere dager før jeg kom meg opp, og jeg slet virkelig med å ha kontakt i det sosiale livet.Det at jeg ble så mye sengeliggende og alene gikk utover maten. Når jeg var så mye deprimert fant jeg også flere og flere feil ved meg selv jeg fant ut at jeg kunne fikse på hvis jeg bare spiste litt mindre. Kostholdet mitt har heller aldri vært veldig sunt, så jeg erstattet det meste av mat med godteri. Vekten min raste fort våren 2014, og veninnene mine ble bekymret, for de kunne jo se at noe ikke var som det skulle. Jeg viste meg sjeldnere på skolen, og de synes det var litt rart at jeg stadig kom inn døra tynnere og tynnere. I løpet av halvåret hadde jeg mistet over 10 kg, det er jo ikke rart dem ble bekymret. Om jeg fikk kommentarer på at jeg var blitt tynnere klarte jeg alltid å snakke meg utav det, jeg snakket meg utav alt jeg synes var ubehagelig.

Dagene mine nå bestod av kaloritelling, kroppssjekking og veiing. I starten skremte det meg når jeg våknet om morningen og kroppen min ristet av underernæring, men jeg ble vandt til det, og det ble rusen min. Når kroppen min sviktet visste jeg at vekten gikk nedover, og det var det eneste jeg ville - at vekten skulle bli lavere. Selvhatet mitt var så forferdelig stort, jeg gikk alltid timeslange turer etter alle måltider, og avføringspiller ble min sjelevenn. Vekta stod jeg på minst tjue ganger daglig, jeg var så syk. 

Når vekten var på sitt laveste kjente jeg på min sterkeste angst. Jeg takket nei til familieselskaper, bursdagsfeiringer og jentekvelder - jeg takket egentlig nei til de fleste av vennene mine, for all frykt rundt mat var så stort. Jeg vil angstanfall i butikken fordi jeg ikke ville at andre skulle se meg ta i mat, for hva ville de tenke? Og når jeg handlet, fikk jeg alltid alle andre til å bære handleposen fordi jeg var så flau over å bli sett med mat, jeg skammet meg. Ble jeg tvunget til å spise, sultet jeg meg i flere dager etterpå, det var en evig vond sirkel. Sommeren tjuefjorten var jeg ikke i sentrum en eneste gang, jeg var ikke på stranda, jeg rørte ikke engang havet, jeg hadde ikke noe liv. Livet mitt bestod av sykehusbesøk to ganger i uken hvor alt jeg gjorde var å veie meg, og snakke om hvor mye jeg sultet meg. Og når behandlerene var fornøyde med vekten min, passet jeg alltid på å gå ned litt til, så de ville bli sinte, fordi det var da jeg ble fornøyd. Jeg ble fornøyd når alle var bekymret. Når alle sa jeg var så skjør og tynn, da ble jeg glad, jeg elsket å høre det - for da visste jeg at jeg klarte det jeg ønsket, plutselig følte jeg meg vellykket. Det er så galskap. Anoreksien tok ifra meg hele livet mitt, det ødela meg. Det dreper meg forsatt at jeg ikke var med på familietreffet, og alle bursdagene jeg har sagt nei til. Jeg har skjøvet alle vennene mine fra meg, og jeg har ingen andre enn meg selv å takke. 

På et stadie var det så ille at jeg sluttet å spise bananer, fordi jeg leste et sted på internett at bananer fjernet depresjon, og depresjon var min trygghet, jeg var livredd for å miste den trygge skumle følelsen. Jeg kunne se hvert lille gram på kroppen, jeg har aldri følt meg større enn det jeg følte meg på det sykeste, og enda jeg var så veldig veldig liten. Jeg kan bla igjennom arkivet fra sommeren og høsten og alt jeg ser er et skranglete skjelett, for det var det jeg var. Jeg slet med å gå opp trapper, løpeturer fikk jeg vondt i knærne av, jeg måtte hvile hele tiden. 

Heldigivs klarte jeg å snu det, på egenhånd. Jeg hadde mange støtte apparater rundt meg, men til syvende og sist var det et valg jeg tok alene. Veien ville bli hard, og det visste jeg på forhånd, men jeg visste også at jeg ville klare det. Det er nå jeg skal takke meg selv for at jeg er så himla sta, det kom endelig til god nytte. Den dagen idag er jeg mye friskere, men forsatt alvorlig syk. Anoreksien er ikke lenger like plagsom, jeg har full kontroll over den, og har null problem med å si ja til en bursdag eller et familieselskap, det er det beste jeg vet. Den er der, men i mye mindre grad, jeg er snart frisk, snart. Så er det bare depresjonen og angsten igjen. Målet mitt er å kunne ta buss. Jeg har forsatt mye og jobbe med, men jeg får veldig mye hjelp, og det er jeg så glad for. Uten familie og venner ville jeg ikke klart meg. Hvis ikke jeg hadde hatt de tre månendene på tynset hadde jeg forsatt den dag idag vært veldig mye sykere, jeg har dem å takke. 

Tusen takk til enhver person som har stått ved min side, selvom jeg har vært svak og irritabel. Jeg har kanskje ikke verdsatt dere nok, eller takket dere nok - men nå vil jeg så gjerne få takke dere for at dere holdt ut med meg. Tusen takk til Thea for å stå der ved min side, uansett og nårsomhelst, jeg elsker deg himmelhøyt. Tusen takk til pappa for at han er verdens beste pappa. Nå skal jeg vise dere at det er min tur til å stå øverst på pallen, og ikke bare står jeg øverst, for jeg har gullet å hånden. 



13 kommentarer

Sandra Marie

25.04.2015 kl.15:55

<3 bra du klarte å snu det!

Dalia<33

25.04.2015 kl.15:57

elsker vido dine ser på kvar moring og om kveldene <3 elsker blogg og bilde på insta og fb <3

og utrolig jente og mye inspason av deg over blogg din og på bilde på insta og blogg din <3

vil du se innom min blogg og og følge meg på insta heter DALIA944?

kan du skiv spørsmål til på blogg min svare i kveld søde tonje <3 ?

ha helig fin lørdag videre og fin helg og <333333

Ida-Michelle

25.04.2015 kl.16:31

Gode du<3

Lene Underhaug

25.04.2015 kl.16:33

jeg er så evig stolt av deg vennen!!<3333333

une

25.04.2015 kl.17:13

<33333 tonjis

inabellee

25.04.2015 kl.19:42

Du er utrolig sterk! Jeg er veldig glad for at jeg leste dette... Har depresjoner og har holdt på å utvikle en spiseforstyrrelse veldig lenge nå,og kjenner meg igjen i mye av det du skriver, men det er alltid noe som på magiskvis stopper meg for å holde på alt for lenge om gangen. Idag har vært en sykt vanskelig dag, hvor jeg sto å gråt på prøverommet på cubus fordi jeg følte meg så feit. Jeg hater liksom å spise føler meg så skyldig, men jeg tror at jeg skal klare å komme meg ut v det før det er forseint etter at jeg leste dette, fordi det høres helt forferdelig ut! Tusen takk for at du delte dette med oss Tonje! <3 <3 Du er et kjempe bra forbilde for så mange, å jeg håper at du blir 100% frisk endag fordi du er aldeles nydelig på alle måter og fortjener alt godt <3

Sandra

25.04.2015 kl.19:54

❤️❤️

Marita

25.04.2015 kl.21:32

så flink du har vert.. Hvorfor flyttet du fra Tynset?

Chanett

25.04.2015 kl.21:41

fiine du <3 du er sterk! stå på videre, jeg har troa!!

Sofie Fevang

26.04.2015 kl.00:33

du er sterk!

omgeline

27.04.2015 kl.15:05

Wow, bonus poeng for deg som klarer å skrive noe så modigt pg personligt!! Jeg syns du er perfekt sånn som du er, å elsker bloggen din! Fryktelig stolt av deg!

Elise Amanda

27.04.2015 kl.21:56

<3

Sterke gode du. Masse glad i deg!

Enya Gundersen

13.05.2015 kl.18:54

Til deg over; plis skaff deg et liv. Det der er tidenes mest unødvendige og den frekkeste kommentaren jeg har lest på evigheter. Og bare så du vet det, så handler ikke spiseforstyrrelser kun om hvor tynn man er, det har veldig mye med det psykiske i hodet å si. Så du kan i grunn ta med deg den meningen der og finne på noe annet å drive med enn å følge med på Tonje :) Du burde skamme deg over hva slags person du faktisk er.

Skriv en ny kommentar

hits