jeg må ikke gi opp.

Alt rundt meg er svart, lysene er skrudd av og pc skjermen er så mørk at jeg nesten ikke ser hva jeg skriver. Hvor ironisk er ikke det? jeg som ikke engang tør å gå tur med hunden min alene etter klokken ni fordi jeg er så mørkeredd. Hodet mitt fylles med triste tanker, spesielt om natten, jeg blir så tankefull og så ekstremt sårbar. Som min lille verden bare jeg har tilgang til, ingen forstår og ingen vil forstå. Alt ligger i hånden min, jeg har alle kortene sortert foran meg, men allikevell klarer jeg å snuble, rote til kortene og miste meg selv. Selvom jeg lovet alle rundt meg å ikke snuble, jeg er så uforsiktig, jeg må lære meg å se hvor jeg går. 

En tekst jeg har prøvd å skrive minst tjue ganger, jeg får aldri til å fullføre fordi jeg aldri blir fornøyd. Når sitt kommer til sitt blir jeg sjeldent fornøyd med noe som helst, jeg er en liten perfeksjonist. Jeg får ikke til å godta meg selv, men jeg prøver og jeg kjemper hver eneste dag. Jeg vet jeg har muligheten til å gi opp, allikevell velger jeg å stå i det vanskelige, i håp om at det blir bra til slutt. Jeg lovet meg selv og besteveninnen min at jeg skulle over målstreken, og jeg er så nærme. Hvorfor svikter jeg når jeg kan se målet? Det er jo ikke dette jeg vil, jeg vil ikke tape. Det er som å lære seg å sykle, jeg må lære å leve på nytt. Det er vanskelig i starten, jeg vil falle opptil flere ganger, men jeg vil lære det til slutt. Jeg må bare ikke gi opp. 

Fremtiden skremmer meg, jeg er så opptatt av hva som skal skje. Jeg overtenker for mye og bekymrer meg for noe jeg ikke vet hvordan blir eller ender. Pskylogoen min sa det samme, jeg tenker for mye negativt på ting som skal skje, og jeg aner ikke hvordan jeg skal endre det. Jeg er bare så redd, redd for at noe skal gå galt eller ikke den veien jeg har tenkt meg. Jeg må ha det planlagt, hver minste detalj, jeg må vite hvordan morgendagen blir, og blir den ikke sånn jeg planlegger den, da får jeg panikk. Jeg viker unna, jeg blir sittende alene å overtenke, igjen. Jeg blir sliten av meg selv, hvordan kan andre holde ut med mitt kaotiske hodet, jeg forstår ikke det heller. 





2 kommentarer

Sandra Marie

18.04.2015 kl.02:16

nattaklem <3

Ida Tonning

18.04.2015 kl.15:52

<3<3

Skriv en ny kommentar

hits